Avlsmetoder
Å avle frem toppdyr krever mye jobb og dedikasjon, og det er mange flinke oppdrettere som gjennom årelang erfaring har opparbeidet seg sunne, sterke og robuste dyr gjennom selektiv avl. Det finnes flere avlsmetoder for å oppnå dette. Her kan du lese om noen av dem.
Renavl
Renavl er det samme som raseavl. Da parrer man dyr som tilhører samme rase. Her i Norge er reglene slik at så lenge kaninen er i henhold til Nordisk Kaninstandard så er den en rasekanin, uavhengig av om det var forskjellige raser som var opphavet til denne kaninen.
Krysningsavl
Dette betegnes hovedsakelig som avl mellom forskjellinge raser. De forskjellige rasene har forskjellige krav til for eksempel kroppsfasong eller størrelse. Da kan man bruke en annen rase for å forbedre disse trekkene hos en annen rase ved behov. Dette kalles også «Innkryssing». Bruker man flere forskjellige raser på kryss og tvers, så omtales det gjerne som «Sikksakkryssing». Mange benytter seg av krysningsavl rett og slett bare for å få inn litt nytt blod fra ubeslektede dyr. For enkelte forskjellige raser er det stort sett kun forskjell på farger og tegninger. Ellers er de like i utforming og egenskaper. Da kan det være nyttig å kunne litt om fargegenetikk før man velger hvilken rase man benytter i kryssningsavl.
Innavl
Innavl og linjeavl er systematisk oppdrett av beslektede dyr i et forsøk på å forbedre individuelle egenskaper, samt å avdekke svakheter og/eller genfeil. Forskjellen mellom innavl og linjeavl er ikke klart definert, og man vil gjerne få forskjellige svar ut fra hvem man spør og hvilken dyreart det er snakk om. For noen dyrearter og ikke minst for mennesker så er det strenge krav til slektskap, og dermed blir det fort gjort å anta at dette gjelder alle arter. Slik er det ikke, og kaniner er er prakteksempel på unntaket fra denne «regelen».
For kaniner regnes gjerne innavl dersom man parrer veldig nært beslektede dyr som søsken, far/datter eller mor/sønn.
Linjeavl regnes ofte som en «mildere» form for innavl, der man bruker eksempelvis onkel/niese, barnebarn mot besteforeldre, osv.
Både innavl og linjeavl er en systematisk avlsmetode der man ofte begynner med én veldig god hann, og parrer denne med flere av sine hunner. De første dyrene bør ha gode/eksepsjonelle egenskaper som man ønsker å bevare og/eller forbedre ytterligere. Man beholder og velger derfor de beste avkommene fra denne parringen, og parrer disse igjen mot sin egen far eller mor. Igjen så beholder man kun de beste avkommene. Her er det viktig å være streng med seg selv. De man beholder til videre avl bør ha like gode egenskaper, eller aller helst bedre enn sine foreldre. Ungene parres mot sin forelder og/eller besteforelder, og slik fortsetter det. De gode egenskapene forsterkes, men det gjør også de eventuelt dårlige. Linjeavl er en effektiv metode for å avdekke, og dermed kvitte seg med negative gener og egenskaper. Derfor brukes også metoden for såkalte testparringer, gjerne da av nyinnkjøpte dyr. Skulle det for eksempel dukke opp hissige eller sykelige avkom, så er det er viktig funn i seg selv. En ansvarlig oppdretter vil da avslutte videre linjeavl med disse dyrene. Det er viktig å poengtere at innavl ikke skaper genfeil og misdannelser, men kun avdekker slikt dersom det allerede er til stede fra før hos dine dyr. Ekstrem innavl kan dog føre til «innavldepresjon», men dette er hovedsakelig knyttet opp mot dårligere avlsegenskaper.
Kanin er en dyreart som fra naturens side er meget godt egnet til denne avlsmetoden, i motsetning til for eksempel oss mennesker. Villkaniner lever i en koloni, der kun de sterkeste og med de beste egenskaper for overlevelse klarer seg. Den sterkeste hannen parrer seg med alle hunner i kolonien, uavhengig av slektskap. Før eller siden tar en annen hann over, enten ved å beseire den regjerende hannen eller at han blir tatt av rovdyr f.eks. På tilsvarende vis er det viktig for en oppdretter å bringe inn nytt avlsmateriale innimellom. Vi kaller gjerne dette utavl eller linjekrysning. Det riktige tidspunktet man bør gjøre dette kan variere, men noen tegn man skal være oppmerksom på er dersom følgende endrer seg i etablerte linjer:
Dersom man vurderer innavl/linjeavl så er det viktig å være veldig kritisk til følgende:
Resultatet av linjeavl avhenger av dine valg i prosessen. De fleste oppdrettere klarer å få frem gode dyr etterhvert, enten ved bruk av beslektede eller ubeslektede dyr. Eksepsjonelle dyr derimot er en større utfordring, og linjeavl er én metode for å oppnå dette.
Linjeavl vil over tid redusere «genvariasjonene» man får ved ubeslektede dyr, noe som kan gi en mye større variasjon i kvalitet blant avkommene. Med beslektede dyr som har utmerkede egenskaper så vil man kunne oppnå stabile resultater over tid. Man vet hva man får hvis man vet hva man har. Det gjør det dermed mulig å takle én utfordring om gangen. Hvis man etter linjeavl med hermeliner f.eks alltid får dyr med eksepsjonell pelskvalitet og kroppsfasong, men sliter med litt lange ører, så er det mulig å bestemme seg for å fokusere ekstra på dette. Vær kritisk til å ta inn nye dyr med korte ører for tidlig, for da mister du gjerne «kontrollen» linjeavl har gitt deg over pelskvalitet og kroppsfasong. Det er selvfølgelig uansett viktig å ikke miste fokus på pels og kroppsform i mellomtiden mens man prøver å forbedre ørene. Slik vil man kontinuerlig kunne forbedre sin besetning av dyr. God helse og gemytt er en selvfølge og forutsetning. Et toppdyr på utstilling som biter hver gang man skal mate er lite å trakte etter.
Illustrasjonen under viser et typisk avlsskjema for linjeavl. De opprinnelige avlsdyrene er her ubeslektet og representerer «Generasjon 0» (forkortet til G0). Ved målrettet og bevisst valg av avlsdyr, så kan man se at det er fullt mulig å avle i flere generasjoner, og samtidig få avkom som har 50% (eller i nærheten) av arveanleggene til de opprinnelige foreldredyrene (G0).
Renavl
Renavl er det samme som raseavl. Da parrer man dyr som tilhører samme rase. Her i Norge er reglene slik at så lenge kaninen er i henhold til Nordisk Kaninstandard så er den en rasekanin, uavhengig av om det var forskjellige raser som var opphavet til denne kaninen.
Krysningsavl
Dette betegnes hovedsakelig som avl mellom forskjellinge raser. De forskjellige rasene har forskjellige krav til for eksempel kroppsfasong eller størrelse. Da kan man bruke en annen rase for å forbedre disse trekkene hos en annen rase ved behov. Dette kalles også «Innkryssing». Bruker man flere forskjellige raser på kryss og tvers, så omtales det gjerne som «Sikksakkryssing». Mange benytter seg av krysningsavl rett og slett bare for å få inn litt nytt blod fra ubeslektede dyr. For enkelte forskjellige raser er det stort sett kun forskjell på farger og tegninger. Ellers er de like i utforming og egenskaper. Da kan det være nyttig å kunne litt om fargegenetikk før man velger hvilken rase man benytter i kryssningsavl.
Innavl
Innavl og linjeavl er systematisk oppdrett av beslektede dyr i et forsøk på å forbedre individuelle egenskaper, samt å avdekke svakheter og/eller genfeil. Forskjellen mellom innavl og linjeavl er ikke klart definert, og man vil gjerne få forskjellige svar ut fra hvem man spør og hvilken dyreart det er snakk om. For noen dyrearter og ikke minst for mennesker så er det strenge krav til slektskap, og dermed blir det fort gjort å anta at dette gjelder alle arter. Slik er det ikke, og kaniner er er prakteksempel på unntaket fra denne «regelen».
For kaniner regnes gjerne innavl dersom man parrer veldig nært beslektede dyr som søsken, far/datter eller mor/sønn.
Linjeavl regnes ofte som en «mildere» form for innavl, der man bruker eksempelvis onkel/niese, barnebarn mot besteforeldre, osv.
Både innavl og linjeavl er en systematisk avlsmetode der man ofte begynner med én veldig god hann, og parrer denne med flere av sine hunner. De første dyrene bør ha gode/eksepsjonelle egenskaper som man ønsker å bevare og/eller forbedre ytterligere. Man beholder og velger derfor de beste avkommene fra denne parringen, og parrer disse igjen mot sin egen far eller mor. Igjen så beholder man kun de beste avkommene. Her er det viktig å være streng med seg selv. De man beholder til videre avl bør ha like gode egenskaper, eller aller helst bedre enn sine foreldre. Ungene parres mot sin forelder og/eller besteforelder, og slik fortsetter det. De gode egenskapene forsterkes, men det gjør også de eventuelt dårlige. Linjeavl er en effektiv metode for å avdekke, og dermed kvitte seg med negative gener og egenskaper. Derfor brukes også metoden for såkalte testparringer, gjerne da av nyinnkjøpte dyr. Skulle det for eksempel dukke opp hissige eller sykelige avkom, så er det er viktig funn i seg selv. En ansvarlig oppdretter vil da avslutte videre linjeavl med disse dyrene. Det er viktig å poengtere at innavl ikke skaper genfeil og misdannelser, men kun avdekker slikt dersom det allerede er til stede fra før hos dine dyr. Ekstrem innavl kan dog føre til «innavldepresjon», men dette er hovedsakelig knyttet opp mot dårligere avlsegenskaper.
Kanin er en dyreart som fra naturens side er meget godt egnet til denne avlsmetoden, i motsetning til for eksempel oss mennesker. Villkaniner lever i en koloni, der kun de sterkeste og med de beste egenskaper for overlevelse klarer seg. Den sterkeste hannen parrer seg med alle hunner i kolonien, uavhengig av slektskap. Før eller siden tar en annen hann over, enten ved å beseire den regjerende hannen eller at han blir tatt av rovdyr f.eks. På tilsvarende vis er det viktig for en oppdretter å bringe inn nytt avlsmateriale innimellom. Vi kaller gjerne dette utavl eller linjekrysning. Det riktige tidspunktet man bør gjøre dette kan variere, men noen tegn man skal være oppmerksom på er dersom følgende endrer seg i etablerte linjer:
- redusert fertilitet
- forverret gemytt og nervøsitet
- tregere tilvekst og kjønnsmodning
- redusert overlevelse av unger.
Dersom man vurderer innavl/linjeavl så er det viktig å være veldig kritisk til følgende:
- hvilke dyr man starter prosessen med. Disse bør ha topp kvalitet, og aller helst komme fra ferdig gentestede linjer.
- at man utelukkende velger avkom som har like gode eller helst bedre egenskaper som sine foreldre. Be gjerne en annen erfaren oppdretter om hjelp i vurderingen.
- alltid ha helse og gemytt øverst på prioriteringen, deretter rasepreg og andre andre estetiske egenskaper som eksempelvis farger.
Resultatet av linjeavl avhenger av dine valg i prosessen. De fleste oppdrettere klarer å få frem gode dyr etterhvert, enten ved bruk av beslektede eller ubeslektede dyr. Eksepsjonelle dyr derimot er en større utfordring, og linjeavl er én metode for å oppnå dette.
Linjeavl vil over tid redusere «genvariasjonene» man får ved ubeslektede dyr, noe som kan gi en mye større variasjon i kvalitet blant avkommene. Med beslektede dyr som har utmerkede egenskaper så vil man kunne oppnå stabile resultater over tid. Man vet hva man får hvis man vet hva man har. Det gjør det dermed mulig å takle én utfordring om gangen. Hvis man etter linjeavl med hermeliner f.eks alltid får dyr med eksepsjonell pelskvalitet og kroppsfasong, men sliter med litt lange ører, så er det mulig å bestemme seg for å fokusere ekstra på dette. Vær kritisk til å ta inn nye dyr med korte ører for tidlig, for da mister du gjerne «kontrollen» linjeavl har gitt deg over pelskvalitet og kroppsfasong. Det er selvfølgelig uansett viktig å ikke miste fokus på pels og kroppsform i mellomtiden mens man prøver å forbedre ørene. Slik vil man kontinuerlig kunne forbedre sin besetning av dyr. God helse og gemytt er en selvfølge og forutsetning. Et toppdyr på utstilling som biter hver gang man skal mate er lite å trakte etter.
Illustrasjonen under viser et typisk avlsskjema for linjeavl. De opprinnelige avlsdyrene er her ubeslektet og representerer «Generasjon 0» (forkortet til G0). Ved målrettet og bevisst valg av avlsdyr, så kan man se at det er fullt mulig å avle i flere generasjoner, og samtidig få avkom som har 50% (eller i nærheten) av arveanleggene til de opprinnelige foreldredyrene (G0).
Predominans
Det som ofte skjer når man utfører linjeavl riktig, er at før eller siden dukker det opp et eksepsjonelt dyr, og da gjerne en hann. Dette dyret er da et resultat av kontinuerlig fokus over lang tid på å kun bruke de sunneste, sterkeste og beste dyrene i avl. Det som kan skje er at slike dyr gjennom denne prosessen også utvikler en «predominans» i egenskaper som utseende og estetiske kvaliteter. Dette må ikke forveksles med fargeavl, der noen farger er dominante mens andre er ressesive. Likefullt så vil slike «predominante» dyr ha en tendens til å få avkom som i stor grad arver dennes «utforming» og kroppsfasong, fremfor den andre forelderen. Avkommene til et slikt dyr er altså bevisene for om et dyr er «predominant» eller ikke, så her gjelder det å følge med. Et slikt dyr er svært nyttig å ha i sin besetning, og da spesielt om dette er en hann! De er ofte et resultat av linjeavl. Vær oppmerksom på at dyr med ikke ønskede egenskaper også kan være «predominante»!
Noen ganger kan enkelte raser være «predominante» overfor andre. Eldre raser har en tendens til å være mer «predominante» enn nyere raser. Hadde man f.eks parret en villkanin med en tamkanin, så skal man ikke se bort fra at ungene sannsynligvis ville lignet mest på villkaninens utforming og kroppsfasong.
Utavl
Ekstrem innavl kan gi negative konsekvenser, men for kaniner er det gjort studier som indikerer at man må holde på med intens innavl i flere år før evt tegn på «innavlsdepresjon» viser seg. Det beste er selvfølgelig å unngå at dette skjer, og det gjøres enkelt ved å hente inn dyr fra ubeslektede eller fjernt beslektede linjer. Dette kalles utavl, og er det motsatte av innavl. Her kan det være svært nyttig å ha et samarbeid med en annen oppdretter av samme rase. Utavl kan også kalles linjekryssing, der man får fatt i nytt blod fra en ubeslektet linje av samme rase. Så begynner man gjerne ny linjeavl med disse dyrene. Det er viktig å lære seg når det er på tide med linjekryssing/utavl og nytt blod.
Ekstrem innavl kan gi negative konsekvenser, men for kaniner er det gjort studier som indikerer at man må holde på med intens innavl i flere år før evt tegn på «innavlsdepresjon» viser seg. Det beste er selvfølgelig å unngå at dette skjer, og det gjøres enkelt ved å hente inn dyr fra ubeslektede eller fjernt beslektede linjer. Dette kalles utavl, og er det motsatte av innavl. Her kan det være svært nyttig å ha et samarbeid med en annen oppdretter av samme rase. Utavl kan også kalles linjekryssing, der man får fatt i nytt blod fra en ubeslektet linje av samme rase. Så begynner man gjerne ny linjeavl med disse dyrene. Det er viktig å lære seg når det er på tide med linjekryssing/utavl og nytt blod.
Sluttord
Linjeavl og innavl for kaniner blir av mange sett på som noe negativt og litt tabu, hovedsakelig fordi det er ganske viktig å unngå for mange andre dyrearter. Innavl er en effektiv metode for å avdekke allerede eksisterende svakheter i arvematerialet til dine dyr. Innavl og linjeavl skaper ikke dette. Ved å finne de feil og mangler som eksisterer så har man også mulighet til å gjøre noe med det, slik at besetningen din kontinuerlig og over tid blir sunnere, friskere og sterkere. Kanskje får du frem toppdyr som avler bra og stort sett gir avkom som er lik eller bedre enn seg selv. I tillegg til å kunne gi heder og ære på utstillinger, så kan bevisst linjeavl være positivt for dyrevelferden. Når man evt parrer et dyr fra innavl sammen med et annet ubeslektet dyr, så blir innavlsgraden for avkommene null.
Lykke til med avlen!
Linjeavl og innavl for kaniner blir av mange sett på som noe negativt og litt tabu, hovedsakelig fordi det er ganske viktig å unngå for mange andre dyrearter. Innavl er en effektiv metode for å avdekke allerede eksisterende svakheter i arvematerialet til dine dyr. Innavl og linjeavl skaper ikke dette. Ved å finne de feil og mangler som eksisterer så har man også mulighet til å gjøre noe med det, slik at besetningen din kontinuerlig og over tid blir sunnere, friskere og sterkere. Kanskje får du frem toppdyr som avler bra og stort sett gir avkom som er lik eller bedre enn seg selv. I tillegg til å kunne gi heder og ære på utstillinger, så kan bevisst linjeavl være positivt for dyrevelferden. Når man evt parrer et dyr fra innavl sammen med et annet ubeslektet dyr, så blir innavlsgraden for avkommene null.
Lykke til med avlen!
Kilder
«Kaninhold» (2 utg. 1992.) av Birger Ukkelberg. Landbruksforlaget. ISBN 82-529-1488-8.
«Kaniner - Alt om kaninhold» (2001) av John Unsgård. Landbruksforlaget. ISBN 978-82-529-2598-2.
«Colour & pattern varieties in the netherland dwarf rabbit» (2016) by Divina Blackwell-Bates. ISBN
«Inbreeding depression for kit survival at birth in a rabbit population under long-term selection». Forskningsartikkel om innavlsdepresjon fra juli 2020.
«Genetic Parameters and Inbreeding Depression of Litter Weight in Pannon White Rabbits» Forskningsartikkel om innavlsdepresjon fra 2011.
«Kaniner - Alt om kaninhold» (2001) av John Unsgård. Landbruksforlaget. ISBN 978-82-529-2598-2.
«Colour & pattern varieties in the netherland dwarf rabbit» (2016) by Divina Blackwell-Bates. ISBN
«Inbreeding depression for kit survival at birth in a rabbit population under long-term selection». Forskningsartikkel om innavlsdepresjon fra juli 2020.
«Genetic Parameters and Inbreeding Depression of Litter Weight in Pannon White Rabbits» Forskningsartikkel om innavlsdepresjon fra 2011.