Hunner og kreft i forplantningsorgan
Påstand: Opptil 80% av alle hunnkaniner utvikler kreft i livmorhalsen i løpet av livet.
Dette er misvisende bruk av forskning. Det finnes én forskningsstudie som kan indikere at dette stemmer for hunner som ble over 5 år gamle, men det gjaldt alt for få dyr til å konkludere. Andre studier med andre kaniner kommer frem til andre tall. Det hersker nok lite tvil om at risikoen er stor etterhvert som hunner blir eldre hos dagens kaniner. Under skal jeg prøve å forklare grundigere hvor påstanden over stammer fra og hvorfor den likevel blir misvisende.
Det finnes altså forskning som antyder at det er en sterkt økt risiko for at hunner utvikler kreft i livmorhalsen når de blir eldre, og spesielt etter de statistisk sett hadde passert forventet levealder. Det er spesielt én forskningsstudie av statistisk betydning (av Dr Harry M. S. Greene) som foreløpig er utført. Denne studien ble utført i løpet av ca 9 år i perioden 1931 til 1940, og omfattet totalt 849 kaniner [1]. Dessverre blir denne forskningsstudien ofte misforstått og feilaktig tolket som at 80% av hunnene i forsøket fikk kreft.
Dr. Greene skriver i sin forskningrapport at svulster på 0,5 cm diameter kan oppdages ved å føle under buken på levende dyr. Altså er det mulig å holde dette under oppsikt selv, uten å ty til kastrering som forebyggende behandling.
Andre symptomer å være oppmerksom på er:
- Nedsatt fertilitet, eller uvanlig små kull.
- Blod/utflod i urin.
- Væske fra melkekjertler, samt forstørrelse av disse.
- Adferdsendring, inkludert aggressivitet (typisk for det meste av sykdom/smerte).
- Apati, pustevansker, oppsvulmet buk og apetittsvikt, med følgende vektreduksjon (senere stadie).
Disse symptomene kan også være tegn på svangertskapsforgiftning og vaginal prolaps hos drektige hunner [5]
I tabellen under vises de faktiske data fra studien, og den viser alderen da påbegynnenede kreftsvulst ble oppdaget. De fleste tilfeller ble først oppdaget ved å føle på buken mens dyret var i live, og deretter konstatert ved obduksjon innen 2 uker (altså ved avlivning). Man vet heller ikke hvor gamle disse dyrene ville blitt om de hadde fått lov til å leve til de døde av kreften eller andre naturlige årsaker, men enkelte veterinæruttalelser indikerer at det tar ca 12-24 måneder [4]. I løpet av studien var det kun funnet ett enkelt tilfelle der en kanin utviklet kreftsvulst før den var 2 år gammel. Dette er så forsvinnende lite, at forskeren i sin studie valgte å kun bruke dyr fra de var 2 år og eldre. Man kan altså allerede her konstatere at å kastrere hunner før de er 2-3 år pga risiko for kreft i livmorhals ikke er vitenskapelig begrunnet. Dette er også årsak til at enkelte kaninkyndige veterinærer anbefaler kastering før hunnen er 2 år gammel [3].
Påstand: Opptil 80% av alle hunnkaniner utvikler kreft i livmorhalsen i løpet av livet.
Dette er misvisende bruk av forskning. Det finnes én forskningsstudie som kan indikere at dette stemmer for hunner som ble over 5 år gamle, men det gjaldt alt for få dyr til å konkludere. Andre studier med andre kaniner kommer frem til andre tall. Det hersker nok lite tvil om at risikoen er stor etterhvert som hunner blir eldre hos dagens kaniner. Under skal jeg prøve å forklare grundigere hvor påstanden over stammer fra og hvorfor den likevel blir misvisende.
Det finnes altså forskning som antyder at det er en sterkt økt risiko for at hunner utvikler kreft i livmorhalsen når de blir eldre, og spesielt etter de statistisk sett hadde passert forventet levealder. Det er spesielt én forskningsstudie av statistisk betydning (av Dr Harry M. S. Greene) som foreløpig er utført. Denne studien ble utført i løpet av ca 9 år i perioden 1931 til 1940, og omfattet totalt 849 kaniner [1]. Dessverre blir denne forskningsstudien ofte misforstått og feilaktig tolket som at 80% av hunnene i forsøket fikk kreft.
Dr. Greene skriver i sin forskningrapport at svulster på 0,5 cm diameter kan oppdages ved å føle under buken på levende dyr. Altså er det mulig å holde dette under oppsikt selv, uten å ty til kastrering som forebyggende behandling.
Andre symptomer å være oppmerksom på er:
- Nedsatt fertilitet, eller uvanlig små kull.
- Blod/utflod i urin.
- Væske fra melkekjertler, samt forstørrelse av disse.
- Adferdsendring, inkludert aggressivitet (typisk for det meste av sykdom/smerte).
- Apati, pustevansker, oppsvulmet buk og apetittsvikt, med følgende vektreduksjon (senere stadie).
Disse symptomene kan også være tegn på svangertskapsforgiftning og vaginal prolaps hos drektige hunner [5]
I tabellen under vises de faktiske data fra studien, og den viser alderen da påbegynnenede kreftsvulst ble oppdaget. De fleste tilfeller ble først oppdaget ved å føle på buken mens dyret var i live, og deretter konstatert ved obduksjon innen 2 uker (altså ved avlivning). Man vet heller ikke hvor gamle disse dyrene ville blitt om de hadde fått lov til å leve til de døde av kreften eller andre naturlige årsaker, men enkelte veterinæruttalelser indikerer at det tar ca 12-24 måneder [4]. I løpet av studien var det kun funnet ett enkelt tilfelle der en kanin utviklet kreftsvulst før den var 2 år gammel. Dette er så forsvinnende lite, at forskeren i sin studie valgte å kun bruke dyr fra de var 2 år og eldre. Man kan altså allerede her konstatere at å kastrere hunner før de er 2-3 år pga risiko for kreft i livmorhals ikke er vitenskapelig begrunnet. Dette er også årsak til at enkelte kaninkyndige veterinærer anbefaler kastering før hunnen er 2 år gammel [3].
Tabellen viser at det var totalt 849 kaniner med i studien, og hos totalt 142 av disse ble det oppdaget kreft i livmorhals i løpet av deres levetid. Da blir plutselig statistikken ganske annerledes, med et resultat på totalt 16,7% av kaninene som i løpet av livet utviklet svulster i livmorhals. Et ganske annerledes resultat enn de 80% som enkelte påstår.
Det «mystiske» 80% tallet kommer av at det var 849 kaniner med i forsøket, og av disse overlevde kun 24 stk til en alder av 5-6 år, hvorav 19 av fikk påvist kreftsvulst i livmorhals. Med litt hoderegning ser man at 19 av 24 er ca 80%, og det er nok her mange tolker resultatet feil. Riktig fortolkning er at 80% av hunnene som døde når de var mellom 5 og 6 år i forsøket fikk påvist kreftsvulst i livmorhalsen. Selv om det er statistisk "riktig" så må ikke det forveksles med at det nødvendigvis er representativt. Det blir heller ikke riktig å påstå at 80% av hunnene ville ha fått det dersom de hadde blitt over 5 år gamle. Det blir ren spekulasjon på syltynt grunnlag.
Med basis i denne forskningsrapporten så kan man også hevde at 83,3% av alle hunnkaniner aldri vil få livmorhalskreft i løpet av livet. Bare fordi det er «riktig» og i tråd med forskningsresultatene, betyr ikke at det heller nødvendigvis er representativt. Velkommen til statestikkens vidunderlige verden.
I alt 750 av de 849 dyrene (90%) nådde aldri en alder av 4 år. Av disse 750 hadde 75 stk utviklet kreftsvulst. Altså døde 90% av dyrene før de ble 4 år gamle, og kreft ble påvist hos kun 10% av disse. Forventet levealder for de aktuelle forsøksdyrene var altså 3-4 år, og minimum 90% av dem døde av andre årsaker enn livmorhalskreft. Husk at det ble aldri påvist at kreft var dødsårsak til de resterende 10%, for de ble avlivet og obdusert innen 2 uker etter oppdagelsen. De kunne like gjerne dødd av andre naturlige årsaker i tiden det tar for kreftsvulst å utvikle seg. Statistisk sett er det faktisk mer sannsynlig.
Samme studie viser at for aldersgruppen mellom 6 og 7 år, så var det bare 4 av 849 kaniner gjenlevende, og at 3 av disse hadde livmorhalskreft. Det var ingen kaniner som ble over 7 år, og det var dermed kun 0,5% sannsynlighet for at de ble over 6 år. Med andre ord så var maksimal alder 7 år for alle disse 849 kaninene. En forholdsvis kort levetid i utgangspunktet. Da er det kanskje ikke så fryktelig oppsiktsvekkende at denne gruppen av kaniner fikk kreft når de statistisk sett allerede levde på «overtid»? Det ble ikke påvist at kreft var dødsårsak. I 1930 årene var det nok heller ikke mange kaniner som ble behandlet av veterinærer og/eller med medisiner, så resultatet kunne fort blitt annerledes i dag.
Kan raseavl være løsningen?
Av disse 849 kaninene så var det både renrasede og blandingskaniner. Et annet veldig interessant funn var at blant de renrasede (542 stk) så var det kun 14.1% som utviklet kreftsvulster, mens for blandingskaniner(307 stk) var det 21.1%. Blant rasekaninene var det to raser der ingen dyr fikk kreft, noe som kan indikere at dette med kreftrisiko kan avles bort med selektiv avl. Nå var det relativt få dyr pr rase med i forsøket, så dette må tas med en klype salt. Samtidig er det verdt å merke seg at det var 41 stk av den ene rasen uten påviste krefttilfeller. Dette er statistisk sett bedre grunnlag enn for påstanden om at (19 av 24) 80% av hunner vil få kreft etter 5 år.... Man ser likevel ikke noe fokus på det i alle veterinæruttalelsene eller andre steder. Ihvertfall ikke på sider der kreftrisikoen brukes som argument for kastrering som forebyggende behandling. Muligens fordi disse samtidig kjemper for en slutt på all kaninavl. Det fokuseres altså ikke på en mulig løsning av hele problemet via avl, på tross av at underlaget fra forskningstudien gir en ganske klar indikasjon på at dette ikke burde ignoreres. Selv om det selvfølgelig er alt for tynt grunnlag for å konkludere. Likevel er det veldig interessant og burde blitt forsket mer på. Det er mange oppdrettere som melder fra at det forekommer svært sjelden hos dem. Et samarbeid med avlsforbund og forskermiljø hadde kanskje vært er greit sted å begynne?
I stedet ser man ofte anbefaling om kastrering så snart hunnen er rundt 6 mnd, som forebyggende behandling. På tross av at studien er ganske soleklar på at kreft før 2-3 års alder knapt eksisterer. For hunner er det et vesentlig større inngrep enn for hanner, med større risiko for at de ikke overlever operasjonen. Ikke at det nødvendigvis er feil anbefaling for akkurat din kanin når den når en viss alder. Kanskje det heller burde fokuseres mer på å bli kvitt problemet på lang sikt uten operasjoner, eller ihvertfall få risikoen ned på et akseptabelt nivå?
Risiko ved kastrering
For å kastere må dyr legges i narkose. En studie viste at dødsrisiko forbundet med narkose for kaniner er mer enn 8 ganger høyere sammenlignet med hunder, og nesten 6 ganger høyere ifht katter [15].
En annen potensiell risiko ved kastrering av hunnkaniner er at forplantningsorganet fjernes, og det er her østrogen produseres. Østrogen er et hormon som er sterkt knyttet til kalsiumbalanse, og mangel på østrogen har en innvirkning på opptak av kalsium [12]. Det kan være verdt å tenke på hvis du velger å kastrere en hunnkanin, spesielt i ung alder før hun er utvokst. Kaniner har lett beinbygning, så enhver ubalanse vil muligens kunne ha stor innvirkning på f.eks beinskjørhet.
Det er utført forskning som viste at beinmassen til kastrerte hunner ble redusert [14]. I dette forsøket målte de først beinmassen til 36 stk hunnkaniner som var 6 måneder gamle. Deretter kastrerte de dem og målte beinmassen igjen etter 17 uker. Dvs det var 33 stk som ble målt etterpå fordi 3 stk (8%) døde av narkosen. Resultatene fra studien viste at beinmassen var redusert med mellom ca 11 og 22%. Gjør oppmerksom på at denne studien var ment til bruk i forskning for kvinner og beinskjørhet, og at kaniner ble brukt som forsøksdyr. Man skal være forsiktig med å bruke forskning til annet enn det det var ment for. Risiko blir opp til hver enkelt å avgjøre.
Det er verdt å merke seg følgende:
- Arvelighet er ikke tatt særlig hensyn til i studien, men det totale resultatet viste at renrasede hadde mindre sannsynlighet for å få denne type kreft enn blandingskaniner. Les gjerne mer om fordeler av raseavl her. Det var også relativt store forskjeller innenfor de forskjellige rasene. Dette indikerer derfor at genetikk og arv er en vesentlig faktor, og at innavl og selektiv avl reduserer sannsynligheten. I studien ble det poengtert at de dyr som utviklet kreft som regel fikk mange færre eller ingen unger. En seriøs oppdretter fører nøye protokoll for avlsegenskaper og bruker ikke slike dyr videre i avl, så kanskje dette er grunnen.
- Det er mulig at resultatene hadde vært annerledes for ukastrerte hunner som ikke ble brukt i avl. Det er generelt anerkjent at kvinner som ikke har fått barn har større risiko for kreft i livmor, så kanskje det er tilsvarende (eller enda større risiko) for kaniner som er «høyproduktive»?
- Kostholdet er ikke beskrevet, men forsøkene ble utført mellom 1931 og 1940 så kosten var nok deretter. Den gang hadde de nok ikke pellets/kraftfôr. De fôret muligens med matvarer som inneholdt mer sukker og stivelse enn i dag, og dette er også muligens med på å "nære" kreftsvulster. Arv og kosthold er generelt viktige faktorer i utvikling av kreft.
- Det er blant annet gjort diverse «uoffisielle» studier som antyder at bruk av pellets som inneholder GMO soya øker risiko for blant annet kreft [6] [7]. Eller rettere sagt bruken av sprøytemiddelet Glyfosat [11] som benyttes for å produsere genmodifisert soya, og restene av dette som havner i maten til våre dyr. Import av GMO soya er forbudt i Norge, men brukes mye i utlandet. Resultatene av et lignende forsøk utført i dag kunne dermed vært ganske annerledes, enten ene eller andre veien. Kunne like gjerne vært høyere. Forskningen fra 1930 er sannsynligvis utdatert.
- Mattilsynet har publisert info om at glyfosat (benyttes i RoundUp) trolig er kreftfremkallende, basert på uttalelse fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) [8]
- Produsenten av RoundUp tapte i retten og ble dømt til å betale 640 millioner i erstatning til en bonde som fikk påvist kreft pga dette ugressmiddelet [9]. Produsenten ble tatt i å jukse med data, så mange tenker nok fremdeles at det ikke er noen risiko forbundet med GMO [10]. Roundup/Glyfosat brukes for å drepe ugress, men påvirker ikke den genmodifiserte soyaen (GMO). Rester av ugressmiddelet kan likevel forekomme i produktene, blant annet importert kaninfõr.
- Kaniner er som kjent rasktproduserende dyr med tilhørende høy grad av celledeling i reproduksjonsorganene. Derfor er det kanskje ikke så rart at de er mer utsatt for å få kreft. Kanin er byttedyr og fra naturens side ikke ment å ha et veldig langt liv som for katt og hund.
- Kaniner står langt nede på næringskjeden, og som byttedyr flest er de eksperter på å skjule svakhet, smerte og ubehag. Det finnes ingen forskning (såvidt jeg vet) på om kastrerte kaniner kan ende opp med kroniske smerter og/eller ubehag etter et slikt inngrep. Litt rart at enkelte kjemper og anbefaler så sterkt for kastrering av alle kaniner, uten egentlig å vite noe om risiko for dette. Les gjerne mer om kastrering her før du bestemmer deg for å utføre dette inngrepet, og gjør deg opp din egen mening om emnet.
- Kastrering kan ofte gjøre det lettere å holde flere kaniner sammen, så det får en evt sosial gevinst som gjerne også bør tas med i vurderingen. Les gjerne mer om å ha flere kaniner sammen her.
Sluttord
Med basis i forskning/vitenskap angående kreft i forplantningsorgan hos hunnkaniner, så kan man være rimelig trygg i å anta at det på generell basis er betydelig økt risiko for utvikling av kreftsvulster etter 3 års alder. Hvor stor sannsynlighet er usikkert, og avhenger av flere faktorer. Studiene beskriver ikke detaljer rundt slektskap blant de dyrene der kreftsvulst ble påvist, og de beskriver heller ikke hvilket kosthold kaninene hadde. Det er også kjent at større kaniner har kortere forventet levetid. Dette er et interessant tema som fortjener betydelig mer forskning før man kan dra noen konklusjon, og ihvertfall bruke det som skremselspropaganda for å kastrere dyr forebyggende pga kreftrisiko i livmorhals. Husk at dyr har egenverdi og rett på intakt funksjonevne ihht Norsk lov om dyrevelferd. En alternativ tilnærming kan være for oppdrettere å være oppmerksom på evt tilfeller, være bevisst på dette gjennom selektiv avl, samt lære seg symptomer og teknikker for å oppdage svulster tidlig. For de med kanin som selskapsdyr vil jeg si det er et godt råd å kastrere hunner innen de er 2 år, og senest ved 3 års alder.
Dette er en påminnelse om å ta en kikk på selve forskningen selv, før man kjøper andres fortolkning og bruk av det som står der. Denne siden ikke er skrevet med tanke på å fraråde kastrering, men at folk må få vite hvor den ofte publiserte «80% risikoen» kommer fra, og at det er mye annen nyttig info vi kan finne fra samme studie.
Kilder:
[1] "Uterine adenomata in the rabbit". By Harry S.N. Greene, MD. Pub. Nov 2, 1940.
[2] "Evolution of cancer of the uterine fundus in the rabbit". By Harry S.N. Greene et al. Pub. Nov 1947.
[3] "Uterine Adenocarcinoma in Rabbits". Artikkel skrevet av kaninkyndig veterinær Dr.Jay E.Hreiz.
[4] "Uterine Cancer in Rabbits". Artikkel skrevet i veterinær tidsskrift (2011)
[5] "Pregnancy toxemia, dystocia and uterine prolapse observed in does at the end of the gestation period". Artikkel fra Medirabbit an Ester van Praag et.al.
[6] Tidsskrift for kaninavl, nr 6 okt 2017, s 10-11 artikkel med uttalelser fra dansk dyrlege Jørgen Larsen.
[7] "Glyphosate Herbicides Linked to Uterine Hyperplasia at Low Concentrations". By Henry Rowlands (Sep 2018).
[8] "Fakta om glyfosat". Artikkel av Mattilsynet.
[9] "Glyfosat øker risikoen for kreftform betydelig". Nettartikkel ang ny metastudie (feb 2019)
[10] "Roundup Trial: Montesanto Used Fake Data to Win Over Regulators". Artikkel publisert mars 2019.
[11] Fakta om Glyfosat. Fra Wikipedia
[12] "The Relationship Between Estrogen & Calcium Levels". Artikkel fra nov 2018.
[13] "The hormones: Estrogens". Artikkel publisert av Tulane University.
[14] "An Ovariectomy-Induced Rabbit Osteoporotic Model: A New Perspective". Forskningsartikkel publisert feb 2018.
[15] "The risk of death: the confidential enquiry into perioperative small animal fatalities". Studieartikkel av veterinærer (sep 2008).
[16] «Rabbit neutering». Artikkel skrevet av veterinær David Pepinan (2019). Her beskriver han diverse moralske aspekter som bør vurderes ved kastrering.
Bilder
Bildene er hentet fra appen «The visible bunny»
For den som er interessert, så kan man se virkelige bilder fra obduksjon her av hunnkanin med kreft.
NB! Gjør oppmerksom på sterke bilder
NB! Gjør oppmerksom på sterke bilder