Fordelen med kaninraser og selektiv avl
Fra villkanin til tamkanin
Alle våre tamkaniner stammer opprinnelig fra den europeiske villkaninen. Det var Fønikerne som først begynte å fange inn kaniner for 3000 år siden, og som spredte dem til andre deler av verden. De franske munkene i middelalderen begynte med selektiv avl for over 1500 år siden, der det hovedsakelig ble fokusert på kjøtt- og pelskvalitet. Kaninen ble et nyttig husdyr, og underveis kom det frem mutasjoner som ga andre farger enn den viltgrå varianten som villkaniner har. Rundt 1850 begynte man å etablere forskjellige raser og drive med raseavl, og her i Norden har vi nå 64 godkjente kaninraser. Disse forekommer i forskjellige farger og pelstyper, så til sammen er det over 2000 godkjente varianter for utstilling i Norge. Liste over alle godkjente kaninraser i Nordisk Kaninstandard finner du her.
Alle våre tamkaniner stammer opprinnelig fra den europeiske villkaninen. Det var Fønikerne som først begynte å fange inn kaniner for 3000 år siden, og som spredte dem til andre deler av verden. De franske munkene i middelalderen begynte med selektiv avl for over 1500 år siden, der det hovedsakelig ble fokusert på kjøtt- og pelskvalitet. Kaninen ble et nyttig husdyr, og underveis kom det frem mutasjoner som ga andre farger enn den viltgrå varianten som villkaniner har. Rundt 1850 begynte man å etablere forskjellige raser og drive med raseavl, og her i Norden har vi nå 64 godkjente kaninraser. Disse forekommer i forskjellige farger og pelstyper, så til sammen er det over 2000 godkjente varianter for utstilling i Norge. Liste over alle godkjente kaninraser i Nordisk Kaninstandard finner du her.
Forskjeller mellom villkanin og tamkanin
En vanlig misforståelse er at dagens tamkaniner og rasekaniner har akkurat de samme egenskapene og behovene som villkaninen. Med slik logikk så burde vel de fleste hunderaser ha samme egenskaper som ulven også? Nå skal det nevnes at selv om hunder stammer fra ulv, så har domestisteringen og avlen av hunder pågått vesentlig lenger enn for kaniner.
Både fysiske og mentale egenskaper hos tamkaniner har forandret seg siden domestiseringen begynte for rundt 3000 år siden. Domestisering og temming er ikke det samme, selv om domestiserte dyr benevnes ofte som tamdyr. Selv om en har funnet mange ulikheter på ville og domestiserte dyr har en ikke oppdaget at opprinnelige egenskaper har blitt borte på veien. En regel som pleier å gå igjen innen domestisering av dyr er livslang tilstedeværelse av atferd som deres ville slektninger vokser fra i voksen alder. Også hjernens størrelse blir berørt, og domestiserte dyr vil etterhvert få mindre hjerner enn deres ville forfedre. Forskere har ved hjelp av magnetkamera oppdaget at dette også er tilfellet for våre tamkaniner, og at det er ganske stor forskjell. Det er hovedsakelig den delen av hjernen som er forbundet med redsel som har forandret seg. Den delen som oppdager farer er blitt mindre, noe som fører til at våre tamkaniner ikke har samme evne til å vurdere hva som er farlig eller ufarlig. Derimot er den delen av hjernen som kontrollerer impulser og vurderingsevne blitt større og mer utviklet. Dette gjør at våre kaniner har bedre forutsetning til å stoppe opp og vurdere situasjoner, mens villkaniner reagerer spontant med frykt og flykt. Dette er egentlig ikke så overraskende siden våre tamkaniner ikke har blitt jaget av rovdyr på mange tusen år, samt at mennesker samtidig har valgt de tammeste individene i selektiv avl. Hjernehalvdelene til tamkaniner kommuniserer heller ikke like godt sammen, noe som fører til at tamkaniner ikke påvirkes like sterkt av omgivelsene. Dette er sansynligvis årsaken til at de er mye mer aktive på dagtid, mens villkaninene stort sett kun kommer ut av hulene sine i skumringstimene ved soloppgang og solnedgang. Samtidig viser forskning at tamkaniner som slippes fri relativt raskt vil utvikle seg nærmere sine ville forfedre [7].
De fysiske forskjellene er innlysende når man sammenligner våre rasekaniner med den lille villkaninen på rundt 2 kg. Våre kaninraser spenner seg fra små Dvergharer og Hermeliner på rundt 1 kg til Belgisk kjempe på over 7 kg. De har også forskjellige pelstyper, samt at pelsen ved selektiv avl har blitt mye tettere og motstandsdyktige overfor kulde enn for villkaninene.
En vanlig misforståelse er at dagens tamkaniner og rasekaniner har akkurat de samme egenskapene og behovene som villkaninen. Med slik logikk så burde vel de fleste hunderaser ha samme egenskaper som ulven også? Nå skal det nevnes at selv om hunder stammer fra ulv, så har domestisteringen og avlen av hunder pågått vesentlig lenger enn for kaniner.
Både fysiske og mentale egenskaper hos tamkaniner har forandret seg siden domestiseringen begynte for rundt 3000 år siden. Domestisering og temming er ikke det samme, selv om domestiserte dyr benevnes ofte som tamdyr. Selv om en har funnet mange ulikheter på ville og domestiserte dyr har en ikke oppdaget at opprinnelige egenskaper har blitt borte på veien. En regel som pleier å gå igjen innen domestisering av dyr er livslang tilstedeværelse av atferd som deres ville slektninger vokser fra i voksen alder. Også hjernens størrelse blir berørt, og domestiserte dyr vil etterhvert få mindre hjerner enn deres ville forfedre. Forskere har ved hjelp av magnetkamera oppdaget at dette også er tilfellet for våre tamkaniner, og at det er ganske stor forskjell. Det er hovedsakelig den delen av hjernen som er forbundet med redsel som har forandret seg. Den delen som oppdager farer er blitt mindre, noe som fører til at våre tamkaniner ikke har samme evne til å vurdere hva som er farlig eller ufarlig. Derimot er den delen av hjernen som kontrollerer impulser og vurderingsevne blitt større og mer utviklet. Dette gjør at våre kaniner har bedre forutsetning til å stoppe opp og vurdere situasjoner, mens villkaniner reagerer spontant med frykt og flykt. Dette er egentlig ikke så overraskende siden våre tamkaniner ikke har blitt jaget av rovdyr på mange tusen år, samt at mennesker samtidig har valgt de tammeste individene i selektiv avl. Hjernehalvdelene til tamkaniner kommuniserer heller ikke like godt sammen, noe som fører til at tamkaniner ikke påvirkes like sterkt av omgivelsene. Dette er sansynligvis årsaken til at de er mye mer aktive på dagtid, mens villkaninene stort sett kun kommer ut av hulene sine i skumringstimene ved soloppgang og solnedgang. Samtidig viser forskning at tamkaniner som slippes fri relativt raskt vil utvikle seg nærmere sine ville forfedre [7].
De fysiske forskjellene er innlysende når man sammenligner våre rasekaniner med den lille villkaninen på rundt 2 kg. Våre kaninraser spenner seg fra små Dvergharer og Hermeliner på rundt 1 kg til Belgisk kjempe på over 7 kg. De har også forskjellige pelstyper, samt at pelsen ved selektiv avl har blitt mye tettere og motstandsdyktige overfor kulde enn for villkaninene.
Selektiv avl vs. naturlig seleksjon
Evolusjon innebærer at dyrearter tilpasser seg de forhold og omgivelser de utsettes for. I naturen er det naturens lov som gjelder. De sterkeste overlever, mens de svakeste dør eller blir tatt av rovdyr. Dersom omgivelsene endrer seg så endrer altså dyrearten seg, og de som ikke endrer seg forsvinner. Kaniner som art har en fabelaktig evne til å omstille og tilpasse seg de omgivelsene den utsettes for. Generelt er nok dette en egenskap som er sterkest hos byttedyr, der levetiden i naturen er relativt kort og formeringen skjer raskt og med mange avkom. I domestiseringsprosessen så overtar menneskene ansvaret for å opprettholde den seleksjonen naturen hadde sørget for. Altså at de sterkeste og friskeste dyrene får spre sine gener videre. Dette kalles selektiv avl, og det blir opp til oppdretteren å vurdere og avgjøre hvilke individer som er de best egnede.
En seriøs oppdretter vil hovedsakelig fokusere på egenskaper som gemytt, pelskvalitet og friske gener. Dernest kommer kvaliteter som rasepreg, men det hjelper lite med et flott utseende dersom dyret er hissig og biter, eller om det må titt og ofte til veterinær pga skrantende helse og dårlige tenner. Selektiv avl i det lange løp er bærekraftig og gir friske, sunne og rolige dyr. Fokus på pelskvalitet samtidig med eksponering for kulde gir vesentlig høyere kuldetoleranse, sammenlignet med villkaniner og ikke minst blandingsavl fra tilfeldige individer. Det krever en del erfaring og kunnskap for å vite hvilke dyr man skal velge, og alle må begynne et sted. Det vil alltid være litt snubling og feiling i starten, men i det lange løp er seriøs og selektiv avl det eneste som fungerer for bærekraftig utvikling av kaninarten.
Naturens lov er nådeløs, men vi må ikke glemme vårt ansvar for å opprettholde den til vår beste evne. Det vil nok alltid forekomme useriøs avl, der man ikke bryr seg om egenskapene til foreldrene. For eksempel de som kjøper seg kaniner av ukjent opphav og parrer disse fordi kaninunger er så søte. Eller de som kjøper to hunner av noen uten tilstrekkelig kompetanse, og i ettertid finner ut at en av dem var en hann. Sånne kaniner finnes det alt for mange av. Overlat heller kaninavl til de som driver med seriøst oppdrett.
Hvorfor velge rasekanin hos oppdretter fremfor tilfeldig blandingskanin?
- Økt sannsynlighet for generelt friskere og mer robuste dyr med større motstandskraft mot sykdom.
- Mindre sannsynlighet for genetiske feil som tannfeil, hippo, max factor, plitt penis, splay legs, osv
- Dyr med bedre pelskvalitet og kuldetoleranse. For maksimal kuldetoleranse må du velge dyr fra oppdretter som har hatt sine dyr utendørs året rundt UTEN bruk av elektrisk oppvarming.
- Dyr du vet hvor kommer fra, der du kan få sett foreldrene og få kjennskap til evt historikk.
- Du vet hvor stor din kanin vil bli. Mange ganger har folk trodd de har kjøpt en dvergkanin, og endt opp med en kjempe.
Det må forøvrig poengteres at det også foregår seriøs og selektiv avl av blandingskaniner, enten det er for kjøttproduksjon eller for hoppekonkurranser.
Evolusjon innebærer at dyrearter tilpasser seg de forhold og omgivelser de utsettes for. I naturen er det naturens lov som gjelder. De sterkeste overlever, mens de svakeste dør eller blir tatt av rovdyr. Dersom omgivelsene endrer seg så endrer altså dyrearten seg, og de som ikke endrer seg forsvinner. Kaniner som art har en fabelaktig evne til å omstille og tilpasse seg de omgivelsene den utsettes for. Generelt er nok dette en egenskap som er sterkest hos byttedyr, der levetiden i naturen er relativt kort og formeringen skjer raskt og med mange avkom. I domestiseringsprosessen så overtar menneskene ansvaret for å opprettholde den seleksjonen naturen hadde sørget for. Altså at de sterkeste og friskeste dyrene får spre sine gener videre. Dette kalles selektiv avl, og det blir opp til oppdretteren å vurdere og avgjøre hvilke individer som er de best egnede.
En seriøs oppdretter vil hovedsakelig fokusere på egenskaper som gemytt, pelskvalitet og friske gener. Dernest kommer kvaliteter som rasepreg, men det hjelper lite med et flott utseende dersom dyret er hissig og biter, eller om det må titt og ofte til veterinær pga skrantende helse og dårlige tenner. Selektiv avl i det lange løp er bærekraftig og gir friske, sunne og rolige dyr. Fokus på pelskvalitet samtidig med eksponering for kulde gir vesentlig høyere kuldetoleranse, sammenlignet med villkaniner og ikke minst blandingsavl fra tilfeldige individer. Det krever en del erfaring og kunnskap for å vite hvilke dyr man skal velge, og alle må begynne et sted. Det vil alltid være litt snubling og feiling i starten, men i det lange løp er seriøs og selektiv avl det eneste som fungerer for bærekraftig utvikling av kaninarten.
Naturens lov er nådeløs, men vi må ikke glemme vårt ansvar for å opprettholde den til vår beste evne. Det vil nok alltid forekomme useriøs avl, der man ikke bryr seg om egenskapene til foreldrene. For eksempel de som kjøper seg kaniner av ukjent opphav og parrer disse fordi kaninunger er så søte. Eller de som kjøper to hunner av noen uten tilstrekkelig kompetanse, og i ettertid finner ut at en av dem var en hann. Sånne kaniner finnes det alt for mange av. Overlat heller kaninavl til de som driver med seriøst oppdrett.
Hvorfor velge rasekanin hos oppdretter fremfor tilfeldig blandingskanin?
- Økt sannsynlighet for generelt friskere og mer robuste dyr med større motstandskraft mot sykdom.
- Mindre sannsynlighet for genetiske feil som tannfeil, hippo, max factor, plitt penis, splay legs, osv
- Dyr med bedre pelskvalitet og kuldetoleranse. For maksimal kuldetoleranse må du velge dyr fra oppdretter som har hatt sine dyr utendørs året rundt UTEN bruk av elektrisk oppvarming.
- Dyr du vet hvor kommer fra, der du kan få sett foreldrene og få kjennskap til evt historikk.
- Du vet hvor stor din kanin vil bli. Mange ganger har folk trodd de har kjøpt en dvergkanin, og endt opp med en kjempe.
Det må forøvrig poengteres at det også foregår seriøs og selektiv avl av blandingskaniner, enten det er for kjøttproduksjon eller for hoppekonkurranser.
Utfordringer med enkelte kaninraser
Noen kaninraser er avlet frem med et utseende og kvaliteter som krever mer av eierne.
Veddere
Dette er kaninrasene som har hengeører, og består av rasene Dvergvedder, Liten tysk vedder, Engelsk vedder og Fransk vedder.
Hengeører gjør ikke kaninen i stand til å bruke disse til å kommunisere med andre kaniner. Andre kaniner bruker ørene til å kommunisere med, og vi mennesker kan også få en god anelse om hvordan kaninen har det ved å se på ørene.
Ørekanalen blir trangere og tettere, og de har dermed større risiko for ørebetennelse.
Engelsk vedder har så lange ører at de berører bakken. Dette er derfor et av unntakene av kaninraser som ikke kan holdes utendørs når det blir kaldt, pga risiko for frostskade på ørene.
Kjemperaser
Kjemperaser ble opprinnelig avlet store hovedsakelig for å produsere kjøtt og pels. Tyngden gjør dem noe mer utsatt for labbesår, samt at de har kortere levetid da de er mer disponert for hjerteproblemer. Systematisk og selektiv avl mot kraftigere pelsstrukstur gir også kraftigere og mer robust pels under beina, og dermed blir dyret mer motstandsdyktig mot labbesår. Velg heller en oppdretter når du skal kjøpe kanin med andre ord.
Husk at disse kaninene kan ha til dels avvikende og forskjellig behov for kosttilpasning enn de som er mindre I størrelse. Mye muskler og til dels tung beinbygning kan kreve høyere innhold av proteiner og kalsium. "Kjæledyr"-pellets blir disse dyrene som regel tynne av.
Dvergraser med dverggen
Dette er rasene hovedsakelig Hermelin og Dvergvedder.
Dverggenet gir kortere snuter, og dermed større risiko for feil tannstilling. Desto viktigere er det å velge dyr fra seriøs oppdretter, som alltid vil ha fokus på tannstilling. I naturen vil dyr med tannfeil dø av sult eller bli svakere og tatt av rovdyr, slik at de ikke får spredt sine gener videre. For tamkaniner er dette oppdretterens ansvar.
I all avl der dverggenet er innblandet, så kommer det også individer uten dette genet. Disse vil bli større, få lenge snuter og mer langstrakt kropp. Ganske så like villkaninen med andre ord.
Utfordringer med tannstilling pga dverggen må ikke forveksles med genetisk tannfeil forårsaket av eget gen. Dette forekommer i alle raser, og her er det heller blandingskaniner og dyr fra ukritisk avl som er mest belastet, og ikke rasekaniner.
Vær oppmerksom på at det er mye forvirring og feilaktig informasjon der ute. Et prakteksempel er denne siden der det riktignok vises masse bilder av dyr med tannfeil under overskriften "Problemer med kaninraser". Hadde den til dels anerkjente forfatteren visst litt om raseavl, så hadde det sikkert blitt oppdaget at avbildede eksemplarer helt åpenbart ikke er rasekaniner, men blandingskaniner, attpåtil uten korte snuter. Dette er klassiske eksempler på tannfeil forårsaket av andre årsaker enn dverggen. Sannsynligvis genetisk tannfeil, noe enhver med litt erfaring innen oppdrett ville sett. Denne typen tannfeil viser seg hos kaninunger ved rundt 3-4 ukers alder, og enhver seriøs oppdretter hadde aldri solgt et sånt dyr, men avlivet på stedet.
«Museører»
En annen mutasjon blant kaniner er såkalte «Museører». På engelsk kalles det «Spoon ears» og på tysk "Löffelohren". Dette er en relativt lite utforsket mutasjon. Det kan forekomme hos alle kaninraser, men er nok oftest sett på raser der ørene skal være korte, som på hermelin eller løvehoder. Museører viser seg ved at ørene blir veldig korte og avrundet, som formen på en skje. Dette er en feil ihht rasestandard, og dessverre har det vist seg at genet bringer med seg en rekke negative konsekvenser i form av helseutfordringer. «Museører» er et ressesivt/vikende gen, men kun hunner må få genet fra begge foreldrene for at det skal vise seg. Hanner derimot får det fra én av foreldrene. Grunnen til dette er at mutasjonen tilsynelatende skal være knyttet til X kromosomet. Fra genetikken er det slik at hunner har XX kromosompar, mens hanner har XY. En hunn kan altså være skjult bærer av genet som gir «museører», mens hos hanner vil det alltid vise seg dersom deres ene X-kromosom har denne mutasjonen.
Noen vil kanskje synes kaninene blir ekstra søte av å ha slike «museører», men all avl på slike bør unngås. Grunnen til dette er at oppdrettere har funnet ut at genet ser ut til å gi følgende helseutfordringer:
Utfordringene skal visstnok kunne reduseres ved å foreta «utavl» med ubeslektede dyr og/eller dyr som ikke bærer genet. Dette er imidlertid generelt uetisk, da genet i seg selv er skadelig og bør derfor ikke avles på overhodet.
Avvikende pelsstruktur
Villkaninen og de fleste av våre tamkaniner har det vil kaller "Normalpels". Raser med avvikende pelstyper er Rex, Satin, Fuchs, Løvehode og Angora, hvorav de 3 sistnevnte har lengre pels enn normalt. Disse vil følgelig ha behov for mer pelsstell. Velg derfor ikke en av disse rasene dersom det ikke er noe du er innstilt på å tilby dem.
En Angorakanin må klippes hver 3 måned, og er derfor ikke egnet å holdes utendørs hele året. De vil fryse når de er klippet.
En rexkanin er noe mer utsatt for labbesår. Det er derfor viktig å tilrettelegge med mykt underlag, så unngår man dette. Min erfaring er at de lettere får rusk på øyet (som kan gi puss). Dette er nok pga av deres "øyenbryn" er krøllete og svakere og derfor ikke gir like god beskyttelse. Merker man puss, så er sannsynligheten stor for at det ligger en liten bit høy inni der, og problemet er løst når det fjernes.
Satin har vist seg å ha større risiko for kalsiummangel. Her er det derfor ekstremt viktig å velge dyr fra linjer der dette ikke finnes i slekten. For dyr som bade har rex og satin (såkalt satinrex) så viser forsøk fra erfarne oppdrettere at problemet med manglende kalsiumopptak kan eskalere. Slike negative effekter er viktig for oppdrettere å være klar over så man unngår disse!
Andre pelsmutasjoner
Ellers i verden finnes det studier på «nakenkaniner» og en «bølget rexpelsvariant», som også kalles «Astrex Opposum». Omtaler ikke disse i mer detalj her, men det foregår tydeligvis mer der ute blant oppdrettere på verdensbasis.
Gener som gir farger og tegninger
Det er spesielt farene med ett gen som oppdrettere fort blir gjort oppmerksom på når de beginner å sette seg inn I avl, og det er "hvitflekksgenet" som betegnes med bokstaven K i genetikklæren. Gjennom selektiv avl er dette med på å gi variantene Schecke, Kappe/broket, Dalmatiner/Gepard og Hothot. Problemet med dette genet er at dersom begge foreldrene har det, så er det 25% sjanse for å få unger som er såkalt "hvitschecke". Altså at de arver genet fra begge foreldrene. Gjennom systematisk avl av erfarne oppdrettere ble det oppdaget at risikoen for å utvikle Megacolon økte betraktelig for slike individer. Megacolon er svært smertefullt og dødelig. De som driver med oppdrett bruker derfor en normalfarget forelder, slik at det er genetisk umulig å få hvitschecke. Men hva med alle dem som ikke er klar over dette, og som ukritisk setter to dyr sammen for å få søte unger? Eller de som ikke klarer å se forskjell på hunn og hann? Det dukker stadig opp annonser på Finn med bilder av hvitschecker, så dette budskapet kan ikke gjentas ofte nok. Ikke stol på at dyrebutikker eller omplasseringshjem vet hva dette er og hva det medfører.
Et annet hvitflekksgen som har vist seg å by på utfordringer er Hvit blåøyd. Disse ser tilsynelatende ut til at disse dyrene er mer disponert for å få epilepsi. Det er viktig for oppdrettere å ha i bakhodet, og man unngår/forebygger risikoen ved å blande inn en normalfarget i avlen ca hver 3 generasjon, samt selvfølgelig ved å ikke bruke slike dyr i avl hvis det skulle oppstå.
Kaniner med rubinskjær eller rød farge på øyets iris kan utvikle redusert dybdesyn. Dette gjelder raser som Sobel, Russer, hvit rødøyd (albino) og Lutino. Et tegn på at dyret har redusert dybdesyn er at det snur hodet fra side til side i forsøk på å se bedre lenger fremme. Dyr som viser slike tegn må selvfølgelig ikke brukes videre i avl.
Sluttord
Raseavl kan by på ekstra utfordringer, og noen raser kan kreve mer tilrettelegging og innsats fra eierne. Disse utfordringene er imidlertid bagateller sammenlignet med dyr som har genetisk tannfeil, dårlig gemytt og lett blir syke. Typisk er også at disse har svakt utviklet pelstetthet, med påfølgende behov for permanent elektrisk oppvarmet og isolert bolig. Risikoen for slike lidelser er vesentlig lavere hos rasedyr, der oppdretteren bevisst unngår å bruke slike dyr i avl. Mange utfordringer med raser unngås gjennom selektiv avl utført av oppdrettere som vet hva de holder på med, og dette gir sterke og robuste dyr som er tilpasset sine omgivelser.
For blandingskaniner og dyr fra useriøs avl og "uhell", uten kjennskap til sykdomshistorikk og evt genetiske faktorer, er derimot risikoen vesentlig større for å ende opp med syke og svake individer. Konsekvensene av dette er det kaninene først og fremst som må ta, dernest deres eiere som må være vitne til at deres dyr ikke har det bra. Eneste som synes å tjene noe på dette er veterinærene og dyrebutikkene. Dessverre ser man en lei tendens til feilinformasjon, der "Raseavl" får skylden for diverse utfordringer, når sannheten er at via seriøs raseavl så unngår man problemene! Ønsker du f.eks. minst mulig risiko for at kaninen din skal må dra til veterinær for å slipe tennene flere ganger i året (i narkose) så hold deg til rasekaniner. Da vet du hva du får, og du vet hva du må forholde deg til i form av evt tilpasninger.
Les gjerne mer om kaniner og kuldetoleranse gjennom selektiv avl her.
Noen kaninraser er avlet frem med et utseende og kvaliteter som krever mer av eierne.
Veddere
Dette er kaninrasene som har hengeører, og består av rasene Dvergvedder, Liten tysk vedder, Engelsk vedder og Fransk vedder.
Hengeører gjør ikke kaninen i stand til å bruke disse til å kommunisere med andre kaniner. Andre kaniner bruker ørene til å kommunisere med, og vi mennesker kan også få en god anelse om hvordan kaninen har det ved å se på ørene.
Ørekanalen blir trangere og tettere, og de har dermed større risiko for ørebetennelse.
Engelsk vedder har så lange ører at de berører bakken. Dette er derfor et av unntakene av kaninraser som ikke kan holdes utendørs når det blir kaldt, pga risiko for frostskade på ørene.
Kjemperaser
Kjemperaser ble opprinnelig avlet store hovedsakelig for å produsere kjøtt og pels. Tyngden gjør dem noe mer utsatt for labbesår, samt at de har kortere levetid da de er mer disponert for hjerteproblemer. Systematisk og selektiv avl mot kraftigere pelsstrukstur gir også kraftigere og mer robust pels under beina, og dermed blir dyret mer motstandsdyktig mot labbesår. Velg heller en oppdretter når du skal kjøpe kanin med andre ord.
Husk at disse kaninene kan ha til dels avvikende og forskjellig behov for kosttilpasning enn de som er mindre I størrelse. Mye muskler og til dels tung beinbygning kan kreve høyere innhold av proteiner og kalsium. "Kjæledyr"-pellets blir disse dyrene som regel tynne av.
Dvergraser med dverggen
Dette er rasene hovedsakelig Hermelin og Dvergvedder.
Dverggenet gir kortere snuter, og dermed større risiko for feil tannstilling. Desto viktigere er det å velge dyr fra seriøs oppdretter, som alltid vil ha fokus på tannstilling. I naturen vil dyr med tannfeil dø av sult eller bli svakere og tatt av rovdyr, slik at de ikke får spredt sine gener videre. For tamkaniner er dette oppdretterens ansvar.
I all avl der dverggenet er innblandet, så kommer det også individer uten dette genet. Disse vil bli større, få lenge snuter og mer langstrakt kropp. Ganske så like villkaninen med andre ord.
Utfordringer med tannstilling pga dverggen må ikke forveksles med genetisk tannfeil forårsaket av eget gen. Dette forekommer i alle raser, og her er det heller blandingskaniner og dyr fra ukritisk avl som er mest belastet, og ikke rasekaniner.
Vær oppmerksom på at det er mye forvirring og feilaktig informasjon der ute. Et prakteksempel er denne siden der det riktignok vises masse bilder av dyr med tannfeil under overskriften "Problemer med kaninraser". Hadde den til dels anerkjente forfatteren visst litt om raseavl, så hadde det sikkert blitt oppdaget at avbildede eksemplarer helt åpenbart ikke er rasekaniner, men blandingskaniner, attpåtil uten korte snuter. Dette er klassiske eksempler på tannfeil forårsaket av andre årsaker enn dverggen. Sannsynligvis genetisk tannfeil, noe enhver med litt erfaring innen oppdrett ville sett. Denne typen tannfeil viser seg hos kaninunger ved rundt 3-4 ukers alder, og enhver seriøs oppdretter hadde aldri solgt et sånt dyr, men avlivet på stedet.
«Museører»
En annen mutasjon blant kaniner er såkalte «Museører». På engelsk kalles det «Spoon ears» og på tysk "Löffelohren". Dette er en relativt lite utforsket mutasjon. Det kan forekomme hos alle kaninraser, men er nok oftest sett på raser der ørene skal være korte, som på hermelin eller løvehoder. Museører viser seg ved at ørene blir veldig korte og avrundet, som formen på en skje. Dette er en feil ihht rasestandard, og dessverre har det vist seg at genet bringer med seg en rekke negative konsekvenser i form av helseutfordringer. «Museører» er et ressesivt/vikende gen, men kun hunner må få genet fra begge foreldrene for at det skal vise seg. Hanner derimot får det fra én av foreldrene. Grunnen til dette er at mutasjonen tilsynelatende skal være knyttet til X kromosomet. Fra genetikken er det slik at hunner har XX kromosompar, mens hanner har XY. En hunn kan altså være skjult bærer av genet som gir «museører», mens hos hanner vil det alltid vise seg dersom deres ene X-kromosom har denne mutasjonen.
Noen vil kanskje synes kaninene blir ekstra søte av å ha slike «museører», men all avl på slike bør unngås. Grunnen til dette er at oppdrettere har funnet ut at genet ser ut til å gi følgende helseutfordringer:
- Kort eller manglende hale.
- Nedsatt fertilitet og/eller komplikasjoner ved fødsel.
- Tannstillingsfeil.
- Nedsatt immunforsvar og økt dødelighet.
- Ekstra «rund» vinkling på bekkenet og feil beinstilling.
- Ekstra kort nese.
Utfordringene skal visstnok kunne reduseres ved å foreta «utavl» med ubeslektede dyr og/eller dyr som ikke bærer genet. Dette er imidlertid generelt uetisk, da genet i seg selv er skadelig og bør derfor ikke avles på overhodet.
Avvikende pelsstruktur
Villkaninen og de fleste av våre tamkaniner har det vil kaller "Normalpels". Raser med avvikende pelstyper er Rex, Satin, Fuchs, Løvehode og Angora, hvorav de 3 sistnevnte har lengre pels enn normalt. Disse vil følgelig ha behov for mer pelsstell. Velg derfor ikke en av disse rasene dersom det ikke er noe du er innstilt på å tilby dem.
En Angorakanin må klippes hver 3 måned, og er derfor ikke egnet å holdes utendørs hele året. De vil fryse når de er klippet.
En rexkanin er noe mer utsatt for labbesår. Det er derfor viktig å tilrettelegge med mykt underlag, så unngår man dette. Min erfaring er at de lettere får rusk på øyet (som kan gi puss). Dette er nok pga av deres "øyenbryn" er krøllete og svakere og derfor ikke gir like god beskyttelse. Merker man puss, så er sannsynligheten stor for at det ligger en liten bit høy inni der, og problemet er løst når det fjernes.
Satin har vist seg å ha større risiko for kalsiummangel. Her er det derfor ekstremt viktig å velge dyr fra linjer der dette ikke finnes i slekten. For dyr som bade har rex og satin (såkalt satinrex) så viser forsøk fra erfarne oppdrettere at problemet med manglende kalsiumopptak kan eskalere. Slike negative effekter er viktig for oppdrettere å være klar over så man unngår disse!
Andre pelsmutasjoner
Ellers i verden finnes det studier på «nakenkaniner» og en «bølget rexpelsvariant», som også kalles «Astrex Opposum». Omtaler ikke disse i mer detalj her, men det foregår tydeligvis mer der ute blant oppdrettere på verdensbasis.
Gener som gir farger og tegninger
Det er spesielt farene med ett gen som oppdrettere fort blir gjort oppmerksom på når de beginner å sette seg inn I avl, og det er "hvitflekksgenet" som betegnes med bokstaven K i genetikklæren. Gjennom selektiv avl er dette med på å gi variantene Schecke, Kappe/broket, Dalmatiner/Gepard og Hothot. Problemet med dette genet er at dersom begge foreldrene har det, så er det 25% sjanse for å få unger som er såkalt "hvitschecke". Altså at de arver genet fra begge foreldrene. Gjennom systematisk avl av erfarne oppdrettere ble det oppdaget at risikoen for å utvikle Megacolon økte betraktelig for slike individer. Megacolon er svært smertefullt og dødelig. De som driver med oppdrett bruker derfor en normalfarget forelder, slik at det er genetisk umulig å få hvitschecke. Men hva med alle dem som ikke er klar over dette, og som ukritisk setter to dyr sammen for å få søte unger? Eller de som ikke klarer å se forskjell på hunn og hann? Det dukker stadig opp annonser på Finn med bilder av hvitschecker, så dette budskapet kan ikke gjentas ofte nok. Ikke stol på at dyrebutikker eller omplasseringshjem vet hva dette er og hva det medfører.
Et annet hvitflekksgen som har vist seg å by på utfordringer er Hvit blåøyd. Disse ser tilsynelatende ut til at disse dyrene er mer disponert for å få epilepsi. Det er viktig for oppdrettere å ha i bakhodet, og man unngår/forebygger risikoen ved å blande inn en normalfarget i avlen ca hver 3 generasjon, samt selvfølgelig ved å ikke bruke slike dyr i avl hvis det skulle oppstå.
Kaniner med rubinskjær eller rød farge på øyets iris kan utvikle redusert dybdesyn. Dette gjelder raser som Sobel, Russer, hvit rødøyd (albino) og Lutino. Et tegn på at dyret har redusert dybdesyn er at det snur hodet fra side til side i forsøk på å se bedre lenger fremme. Dyr som viser slike tegn må selvfølgelig ikke brukes videre i avl.
Sluttord
Raseavl kan by på ekstra utfordringer, og noen raser kan kreve mer tilrettelegging og innsats fra eierne. Disse utfordringene er imidlertid bagateller sammenlignet med dyr som har genetisk tannfeil, dårlig gemytt og lett blir syke. Typisk er også at disse har svakt utviklet pelstetthet, med påfølgende behov for permanent elektrisk oppvarmet og isolert bolig. Risikoen for slike lidelser er vesentlig lavere hos rasedyr, der oppdretteren bevisst unngår å bruke slike dyr i avl. Mange utfordringer med raser unngås gjennom selektiv avl utført av oppdrettere som vet hva de holder på med, og dette gir sterke og robuste dyr som er tilpasset sine omgivelser.
For blandingskaniner og dyr fra useriøs avl og "uhell", uten kjennskap til sykdomshistorikk og evt genetiske faktorer, er derimot risikoen vesentlig større for å ende opp med syke og svake individer. Konsekvensene av dette er det kaninene først og fremst som må ta, dernest deres eiere som må være vitne til at deres dyr ikke har det bra. Eneste som synes å tjene noe på dette er veterinærene og dyrebutikkene. Dessverre ser man en lei tendens til feilinformasjon, der "Raseavl" får skylden for diverse utfordringer, når sannheten er at via seriøs raseavl så unngår man problemene! Ønsker du f.eks. minst mulig risiko for at kaninen din skal må dra til veterinær for å slipe tennene flere ganger i året (i narkose) så hold deg til rasekaniner. Da vet du hva du får, og du vet hva du må forholde deg til i form av evt tilpasninger.
Les gjerne mer om kaniner og kuldetoleranse gjennom selektiv avl her.
Kilder
1. Den Store Kaninboka (Marit Emilie Buseth).
2. Artikkelen "Problemet med kaniraser" (Marit Emilie Buseth).
3. Megacolon in spotted/checkered rabbits (Medirabbit)
4. Forskjellige årsaker til Megacolon (Medirabbit)
5. Seizures and their various causes (Medirabbit)
6. Norges Kaninavlforbunds veiledning om hold av kanin som husdyr.
7. Rabbit genome analysis reveals a
polygenic basis for phenotypic change during domestication
1. Den Store Kaninboka (Marit Emilie Buseth).
2. Artikkelen "Problemet med kaniraser" (Marit Emilie Buseth).
3. Megacolon in spotted/checkered rabbits (Medirabbit)
4. Forskjellige årsaker til Megacolon (Medirabbit)
5. Seizures and their various causes (Medirabbit)
6. Norges Kaninavlforbunds veiledning om hold av kanin som husdyr.
7. Rabbit genome analysis reveals a
polygenic basis for phenotypic change during domestication